Det har gått 3 måneder siden vi skrev oss inn i historiebøkene.
En 90 dagers forelesning i menneskeheten, 2160 timer med økonomiutdannelse.
Dommen “bestått” eller “strøket” kommer tidsnok, men innsatsen har vært i favør mennesket. Helt ned til én tante.

 

​

Født i kjølvannet av spanskesyken, tatt del i en verdenskrig, vevd seg gjennom Norgeshistorien, pådratt seg 96 ⅓ år med liv, og alt det fører med seg. Tante Randi har klamret seg fast i svingene, men så kom Korona og tok henne igjen på oppløpssiden. Nesten 97 år i Livets Grand Prix; det er slitsomt nok som det er. Og mot slutten dukker denne lille appelsinen med unødvendig mange nelliker opp i bakspeilet, og prøver å ta fra henne en verdig passering over målstreken.

 

De fleste ville gitt opp, hvorfor orke? Maskineriet fusker, kjøretøyet er skrøpelig, farten er lav, man kan jo like godt vinke til publikum og sette kjerra i garasjen. Men ikke Tante Randi. Selv om hun egentlig ikke orker, klarer hun likevel ikke la være å ta kampen. Hun har kjempet for medmenneskelighet gjennom håndverk i hele sitt liv - det har vært hennes reise. Det at hun tok knekken på Korona rett før målstreken, og ikke omvendt - det er inkarnasjonen av hennes liv. Det er “typisk Tante Randi.”